Liberalismens inkluderende samfunn


Liberalismen ønsker alle fredelige mennesker velkommen! Du kan til og med fortsette å leve ut akkurat ditt livssyn. Les hvordan her.

Velkommen til Norge! Norge er en liberalistisk, konstitusjonell republikk. Dette betyr at det er et land med en rettsstat og statlige myndigheter i form av rettsvesen, politi og militær.

Statens rolle er derfor å beskytte individers rett til å leve og rett til å være fri. I Norge bor det mange ulike mennesker, men hvordan har de det? Hvordan får andre ideologier plass i en liberalistisk republikk? Er det ikke bare liberalisme og kapitalisme som er godtatt?

Dette er ikke tilfellet, og vi skal derfor se noen eksempler på hvordan ulike mennesker har det i Norge.

Sosialdemokraten Jens

Jens er en svoren sosialdemokrat. Han tror på dugnad, solidaritet og hardt arbeid. Han bor i en forstad og trives med det. Han betaler også skatt med glede, sier han.

Jens er medlem av organisasjonen Sosialdemokrati AS. Det er en organisasjon der medlemmene betaler inn en viss andel av inntektene sine til hver måned, og deretter får de tilbake diverse tjenester som gratis helsevesen, skole, trygdeordninger og pensjon.

Jens var tidligere urolig for at såkalte “freeloadere” eller snyltere ville velte organisasjonen over ende. Alle som vil kan nemlig bli medlem, og hvis flesteparten bestemmer seg for å ikke jobbe på bekostning av de som arbeider, vil det gå i minus.

Sosialdemokrati AS har derimot en rekke ordninger for å forhindre at organisasjonen ikke er økonomisk bærekraftig. Medlemmer som ikke jobber må bli med i programmer regissert av NAV 2.0, som skal hjelpe til med eventuell etterutdanning og tilrettelegging i arbeidslivet. Mange av medlemmene i Sosialdemokrati AS driver butikker som er med i disse ordningene.

De som ikke er interessert i å jobbe selv om de kan, blir dessverre kastet ut av Sosialdemokrati AS. Jens har tidligere sett en slapp snylter bli kastet ut. Da han gikk lei av å gå til det lokale suppekjøkkenet, begynte han å arbeide igjen. Etter hvert ble han et anstendig menneske, syntes Jens. Likevel ble han ikke medlem av Sosialdemokrati AS igjen, noe Jens mente var synd. Men Jens vil likevel ikke tvinge noen til å være med på spleiselaget, som han kaller det.

Jens trives og deltar som frivillig når Sosialdemokrati AS driver med reklamering i sentrum av storbyen. Noen ganger verver han nye medlemmer, andre ganger ikke. Jens var også styremedlem i organisasjonen, og stemte “ja” for at den fortsatt skulle gi økonomiske bidrag til selve staten. Jens ser selvsagt hvor viktig det er med rettsvesen, politi og et forsvar av landet, men han skulle gjerne ønske at staten kunne ta på seg flere oppgaver for å sikre alle innbyggerne gratis skole og helse.

Inntil videre forsøker Jens sitt beste for å argumentere overfor fremmede hvorfor de burde bli med. Men Jens vil fremdeles ikke tvinge noen til å være med.

Nazisten Tore

Tore hater jøder. Han hater muslimer og mørkhudede mennesker også. Han vil at Norge skal være for hvite, den såkalte “ariske rasen”. Men det synet er det åpenbart ikke mange andre som deler.

I sin ungdom truet Tore en familie med muslimer anonymt. De ble selvsagt redde, men naboer og lokalbefolkning slo ring rundt familien. Senere gikk Tore og en gjeng andre likesinnede til angrep på et par mørkhudede menn. Politiet kom raskt og fikk roet ned situasjonen. Tore ble arrestert og raskt dømt til flere års fengsel for overfallet basert på vitneutsagn og tekniske spor på åstedet.

Da Tore kom ut av fengselet igjen ble han møtt av en sympatisør som sa at en gruppe hadde lyst til å kjøpe opp et landområde og gjøre det “kjemisk rent for innvandrere”. Det var en god idé, syntes Tore.

Mange nazister gikk sammen og kjøpte deretter et stort landområde. Flere titalls familier fra hele landet flyttet inn, bygde hus og startet butikker og jordbruk. De gjerdet inn området og ga klar beskjed til utenforstående at det var privat og adgang forbudt. Adgang forbudt spesielt for mørkhudede, muslimer og jøder.

En gang forsøkte en gruppe venstreorienterte å bryte seg inn og angripe den “nazistiske fristaten”, men da kom politiet og fikk stanset dem.

Livet i landsbyen er for det meste rolig, og Tore kan nyte hverdagene i fred. De dyrker jordene, handler med hverandre og kommer stort sett overens. En gang ville nabogutten flytte ut av kollektivet, men fikk ikke lov. På bakgrunn av et anonymt tips kom politiet og fikk klarnet opp i saken med foreldrene. Gutten fikk deretter lov til å flytte, men aldri komme tilbake igjen.

Tore nyter livet, men syntes det kan være kjedelig i blant. Da tar han seg en tur til den multikulturelle storbyen for å kunne bli forbanna atter en gang. Når han vender hjem skriver han en sint bloggpost, før han deretter setter seg på verandaen og slapper av mens han ser på de hvite nabobarna leke.

“Like barn leker best,” tenker Tore. Og det skal han få lov til å mene.

Islamisten Arfan

Arfan er en dypt religiøs muslim. Han er medlem av en moské som også har et eget privat område hvor menigheten er bosatt. Arfan ber fem ganger om dagen, gir til veldedighet, faster når det er Ramadan og har planer om å foreta en pilegrimsreise til Mekka.

Arfan er ikke spesielt begeistret for det som kalles Vesten og deres livsstil. Han forakter homofili, rusmidler og det han mener er en dekadent livsstil og moral blant ikke-muslimer.

Innerst inne støtter Arfan væpnet kamp for å legge hele verden under islam, men holder disse meningene for seg selv. Kameraten hans Ali gjorde ikke det, og planla å importere både terrorister og bomber til Norge for å ødelegge staten og opprette et islamsk kalifat. Ali ble arrestert av overvåkningspolitiet og senere dømt til en veldig lang fengselsstraff for å ha planlagt vold og terror.

Arfan er ikke interessert i å havne i fengsel, og derfor lever han så mye han kan i fred. Han liker ikke å menge seg med andre enn muslimer, men biter i det sure eplet når han er på jobb som IT-konsulent. Han syns forsåvidt kollegene er greie, men har inntil videre valgt å ikke involvere seg i livene deres, eller omvendt.

De fleste muslimene Arfan kjenner er langt mer liberale enn ham, og det irriterer ham. Hvis han hadde bestemt skulle det ha blitt andre noter! Men det gjør han altså ikke, og inntil videre har Arfan nok med å jobbe og oppdra sine små barn.

Arfan skulle gjerne ha deltatt i krig for islam og steinet homofile, men staten sørger for at denslags blitt slått hardt ned på. Så lenge han får leve i fred som praktiserende muslim, gidder han ikke å ta opp kampen. Tryggheten til barna hans er av langt større verdi.

Kommunisten Kjell

Kjell hadde aldri vært så lykkelig som den dagen da Kollektivet offisielt åpnet. Et kommunistisk paradis på jord. Her var alle like og alle skulle ha like mye å si. Endelig skulle det bli slutt på kapitalistenes utbytting av arbeiderklassen, endelig skulle alle bli frie!

Håpet var at Kollektivet skulle inspirere resten av verden. Kommunismen hadde aldri slått an helt på verdensbasis, ettersom tyranner og despoter hadde ødelagt alt i sosialismen og kommunismens navn. Kollektivet skulle bevise én gang for alle at kommunisme var mulig.

Kjell stemte mot at Kollektivet skulle gi økonomisk støtte til staten. Kommunismen støtter verken stat eller borgerskap. Men Kjell innrømmet at det var nyttig å ha politiet på plass da noen fascister prøvde å skremme innbyggerne av Kollektivet. Likevel, har man prinsipper så har man prinsipper.

Kjell har ikke beveget seg utenfor Kollektivet siden det åpnet. Han har ikke hatt behov. Her er alt han trenger: Mat, arbeid, husly og venner. Noen ganger setter innbyggerne opp teater også. Det er artig. Noen andre har derimot besøkt verden utenfor og sier at det står til som vanlig: Borgerskapet har makta og folk lar seg utnytte.

På et allmøte diskuterte de hvorvidt de ville forsøke væpna revolusjon eller ikke. De kom frem til at det ikke var spesielt lurt, ettersom staten garantert ville overvåke dem og arrestere dem lenge før de fikk det til. Derfor har de gått inn for full isolasjon. Noen av de andre kollektivene driver med marsjer, kampanjer og demonstrasjoner i storbyen, noe Kjell skulle ønske at Kollektivet også gjorde innimellom.

Likevel klager han ikke. Kollektivet fungerer godt inntil videre: “Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.” Kommunistene passer på å ikke drive rådrift på jorden, slik at de kan fortsette å dyrke sin egen mat. Noen bygger hus, noen syr klær og andre dyrker mat. Kjell trives best med det siste.

Merk at noen av disse tilfellene er ekstreme eksempler på ideologi. De aller fleste mennesker vil sannsynligvis fortsette å bo i det «åpne» samfunnet som før. Poenget her er å vise at også «ekstremister» har en plass i liberalismen, så lenge de er fredelige.

Oppsummering

  • En liberalistisk republikk ønsker alle fredelige mennesker velkommen
  • Staten godtar derimot ikke vold eller trusler mot innbyggerne sine
  • Det er fullt mulig for ulike ideologier å komme overens i en slik rettsstat

Les også:

Liberalismen.noLiberalismens inkluderende samfunn