Liberalismen.no

Dette er ikke kapitalisme

Vegard Ottervig — Wed, 16 May 2012 15:47:09 +0000

Bilde: J.J.

«Kapitalisme dreper» hører vi stadig. Men er det virkelig kapitalisme det er snakk om? Liberalismen.no hevder at det ikke er tilfellet.

Noen ganger blir det hevdet at «kapitalisme dreper barn», «kapitalisme er rovdrift på mennesker og jord» og at «krisa i kapitalismen dreper».

En annen vanlig påstand er at «kapitalismen ikke styres av idealer om frihet og velstand, men av det konstante jaget etter maksimal profitt». Dette er feil, ettersom kapitalismen setter individets rett til å leve og være fri i sentrum. Systemet krever heller ikke at man må «jage etter maksimal profitt», men det å gjøre noe mer effektivt (profitt = mindre innsats for samme eller bedre resultat) er noe som faller oss inn naturlig. Hele evolusjonen handler om stadig økt effektivisering.

Det finnes likevel selskaper som går over lik eller ødelegger ressurser for andre, og Wall Street med sine tette bånd mellom bank og stat er selve symbolet på kapitalismens fallitt, eller?

Dette er faktisk ikke kapitalisme, men korporativisme eller såkalt «crony capitalism». Det er disse systemene som gjerne blir kritisert og kalt kapitalisme, men det er viktig å vite at de ikke er kapitalisme slik liberalister argumenterer for.

En blandingsform

Ekte kapitalisme innebærer full privat eiendomsrett og en minimal stat som kun tar seg av militær, rettsvesen og politi. Den typen «kapitalisme» som gjerne blir kritisert er derimot en form for blandingsøkonomi.

Et system som innebærer at staten deler ut fordeler og ulemper («goder og byrder»), en sentralbank, statlige redningspakker til konkurstruede banker, lobbyvirksomhet for å skaffe akkurat sin organisasjon eller interessegruppe skattepenger, samt manglende respekt for privat eiendomsrett er altså ikke kapitalisme.

Det inneholder riktignok elementer fra både kapitalisme og sosialisme, men da heter systemet korporativisme eller crony capitalism – altså en form for blandingsøkonomi og sosialdemokrati.

For et raskt overblikk over hva liberalister og kapitalister står for og hva de ikke står for, sjekk ut Viktig å vite om liberalister.

Se også liberalisten Yaron Brook forklare hva crony capitalism/cronyism er i videoen nedenfor:

Oppsummering

Hovedpoengene i denne artikkelen er:

Kapitalisme blir ofte urettmessig kritisert
Kritikerne mener egentlig korporativisme og «crony capitalism»
Kapitalisme står for beskyttelse av individets rettigheter
Kapitalisme står ikke for blandingsøkonomi, pengemonopol, bailouts og støtte til selskaper som krenker privat eiendomsrett

Ressurser

Les også:

Betydningen av begrepet liberalisme

Vegard Ottervig — Tue, 15 May 2012 15:37:54 +0000

Foto: Elcobbola

Hva betyr liberal, liberalisme og libertarianisme? Hva er likhetene, hva er forskjellene? Har begrepet liberalisme den samme betydningen for alle?

Vi hører ofte uttrykk som «Venstre er Norges liberale parti», «Fremskrittspartiet er et liberalistisk folkeparti», «Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier» eller «DLF er et liberalistisk parti». Mener disse partiene det samme når de omtaler liberalisme?

Eller hva med USA? På den andre siden av Atlanteren betyr ordet «liberal» venstreorientert eller sosialist. I Statene bruker de heller «libertarianism» om det vi kaller liberalisme, men det kan også bety libertarianisme på norsk, som er noe annet enn liberalisme igjen. I tillegg har vi begrepet «classical liberal».

Forvirret?

Liberal sosialdemokrat

Den vanligste bruken av «liberal», «liberaler» eller «liberalist» i Norge i dag blir brukt om sosialdemokrater, det vil si mennesker som ønsker en velferdsstat. Disse sosialdemokratene er som regel mer vennlig innstilte overfor markedsøkonomi og personlig frihet, og kan derfor kalles «liberale sosialdemokrater» eller «liberalistiske sosialdemokrater». Et annet ord for blandingen mellom sosialisme og liberalisme kalles «sosialliberalisme», eller det mindre utbredte «høyresosialisme».

Det er viktig å merke seg at de aller fleste politiske partiene og ideologiske organisasjonene som omtales som liberalistiske internasjonalt, er sosialdemokratiske i bunnen. Det gjelder for eksempel nesten samtlige partier i den internasjonale paraplyorganisasjonen Liberal International.

På grunn av dette kan sosialdemokratiske partier som Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet kalle seg liberale, men deres liberalisme er ganske annerledes enn liberalismen til Det liberale folkepartiet (DLF). Liberalismen til DLF er utenfor sosialdemokratiet, og er derfor «liberalistisk liberalisme», om vi skal uttrykke det litt spesielt og ukorrekt for anledningen.

USA

I USA forholder derimot tingene seg annerledes. «Liberal» betydde liberalist og liberalisme i tråd med den klassiske liberalismen frem til 1930-tallet. I løpet av 1900-tallet ble den klassiske liberalismen med stat adskilt fra økonomi og det sivile livet gradvis endret til en «progressiv liberalisme», eller «sosial liberalisme», der staten fikk stadig mer ansvar som tidligere hadde ligget på sivile hender.

Denne sosialliberalismen ble utført og utviklet av Demokratene, deriblant president Franklin D. Roosevelt. Den ble derfor sett på som en motsetning til Republikanerne, som hadde konservative verdier. «Liberal» begynte derfor å få betydningen venstreorientert, slik den fremdeles har den dag i dag i USA.

Liberalisme vs. libertarianisme

USA har fremdeles liberalisme, men den blir kalt «libertarianism». Den amerikanske libertarianismen betyr både klassisk liberalisme og libertarianisme på norsk. Klassisk liberalisme er liberalisme slik det er beskrevet på denne siden, men det kan også innebære de mer sosialliberale endringene ideologien etter hvert ble utsatt for (i så fall er det ikke lenger «libertarianism»). DLF føyer seg inn i den rene klassisk-liberalistiske tradisjonen.

«Libertarianism» kan som nevnt også bety libertarianisme. Dette er en samling med ideologier som grovt sett tar sine ideer fra ikke-aggresjonsprinsippet. I Norge eksisterer det for øyeblikket ingen libertarianske partier, mens en kjent libertarianer i USA er republikaneren Ron Paul.

Oppsummering

Hovedpoengene i denne artikkelen er:

I Norge og internasjonalt kan liberal eller liberalisme bety både sosialliberalisme og klassisk liberalisme (vanligvis det førstnevnte)
Venstre, Høyre og FrP er sosialdemokratiske partier med liberalistiske innslag
DLF er et rent liberalistisk parti (utenfor sosialdemokratiet)
I USA betyr «liberal» venstreorientert, sosialistisk eller sosialliberalistisk
Amerikanske «libertarianism» betyr både libertarianisme og (klassisk) liberalisme på norsk
DLF vil derfor være et «libertarian party» i USA, men «liberalistisk parti» i Norge

Ressurser

Capitalism and Freedom (Milton Freedman, 40th Anniversary Edition, The University of Chicago Press, 1962/2002: s. 5-6)
Liberalisme vs. libertarianisme / DLF.info
Liberalisme vs. libertarianisme vs. sosialisme / Onar Åm

Les også:

Liberalisme og rasisme

Vegard Ottervig — Mon, 14 May 2012 15:17:45 +0000

Er rasisme tillatt i en liberalistisk stat? Hvordan forholder liberalisme seg til rasisme og andre typer diskriminering?

Rasisme kan defineres som menneskesyn, politikk eller sett av holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne. Dette forutsetter at vi i det hele tatt godtar at mennesker kan deles inn i raser biologisk sett, men den diskusjonen skal vi ikke ta her.

For enkelhets skyld tar denne artikkelen utgangspunkt i at rasisme er alle former for diskriminering – sær- eller forskjellsbehandling – av mennesker mot andre mennesker basert på hudfarge eller nasjonalitet.

Begrensninger

Det er bare å kaste brannfakkelen med én gang: Ja, liberalisme godtar alle former for diskriminering, enten det måtte dreie seg om kjønn, alder, hudfarge eller annet. Men det er noen viktige begrensninger:

Alle former for vold, det vil si initiering av tvang, mot fredelige mennesker er forbudt i en liberalistisk republikk
Selve rettsstaten har aldri anledning til å diskriminere, den dømmer alle mennesker likt uavhengig av sosial status, hudfarge, alder, kjønn og så videre

Hvordan kan en liberalistisk stat fremdeles godta rasisme med disse forutsetningene?

Individet er ukrenkelig

Din tanke er fri. Alle mennesker har rett til å mene og si det de vil, så lenge dette ikke igangsetter tvang mot andre individer. Individets ukrenkelighet er selve kjernen i liberalismen. Dette innebærer at vi må tolerere at andre mennesker har meninger vi misliker. Men så lenge det bare er en mening og ikke for eksempel en fysisk handling mot din vilje, må du bare godta det. Det samme gjelder for staten.

Staten skal beskytte alle fredelige individer, den diskriminerer ikke. Derfor har mennesker med rasistiske ideer og meninger like stor rett til liv og frihet som alle andre.

Hva er det som er tillatt, da?

Det som er tillatt

Den private eiendomsretten gjør for eksempel at en rasistisk kaféeier kan nekte personer med en annen hudfarge enn seg selv adgang. Det initierer ingen tvang mot noen, og det er ingen menneskerett å få adgang til andres private kafeer.

Du kan med andre ord ikke ringe til politiet for å anmelde kaféeieren for rasisme. Det er rett og slett ikke gyldig. Det du derimot kan gjøre er å boikotte kafeen og oppfordre andre til å gjøre det samme. Rasister vil bli utkonkurrert på det frie markedet.

En bedrift som kun vil ansette folk med en bestemt hudfarge går potensielt glipp av enorme mengder med kompetanse blant folk som besitter den – men som ikke får jobben på grunn av «feil» farge på huden. En annen bedrift som ansetter mennesker etter evner og ikke utseende, vil raskt kunne forbigå det rivaliserende rasistfirmaet på markedet.

Det frie markedet og liberalisme fjerner rasisme, ikke på grunn av forbud, men fordi mekanismer som boikott, kompetanse og konkurransedyktighet er mer effektive virkemidler – og ikke minst fredelige.

Oppsummering

Hovedpoengene i denne artikkelen er:

Rasisme kan defineres som alle former for diskriminering basert på hudfarge eller nasjonalitet
Liberalisme aksepterer alle former for privat diskriminering
En liberalistisk stat har derimot ingen anledning til å diskriminere i rettsvesenet eller liknende
Alle mennesker har rett til å mene og si det de vil, så lenge dette ikke initierer tvang mot andre
Privat eiendomsrett gjør at enhver bestemmer over sin egen eiendom – som å nekte andre med en annen hudfarge adgang
Det frie markedet utkonkurrerer rasisme uten hjelp av forbud

Ressurser

Les også:

Fri innvandring

Vegard Ottervig — Thu, 10 May 2012 12:00:21 +0000

Liberalismen støtter fri innvandring. Men hva innebærer dette? Vil ikke staten kollapse som følge av massiv innvandring?

En liberalistisk stat står i grove trekk for fri innvandring. I praksis vil dette si fri arbeidsinnvandring. Flere spørsmål kan dukke opp som følge av dette: Vil ikke samfunnet bli oversvømt av snyltere og sosialklienter? Blir det ikke mer kriminalitet?

Årsaker til innvandring

Folk emigrerer ofte fra fattige land med overgrep mot mennesker og korrupte regimer. Fredelige mennesker ønsker ikke å leve under slike forhold hvor man for eksempel når som helst kan bli overfalt av andre grupper eller bli fratatt eiendommen sin. Derfor søker de gjerne til stater der grunnleggende rettigheter blir beskyttet og der økonomien er noenlunde fungerende.

I en relativt godt fungerende og fredelig stat som Norge får man det mye bedre, selv ved ikke å gjøre noe spesielt. Dette kommer blant annet av at det eksisterer mange særordninger for innvandrere som gjør at de ikke behøver å jobbe. På den måten kan mange lykkejegere fra andre land leve et relativt godt liv ved å snylte på produktive mennesker.

Sosialdemokratisk løsning

Løsningen til alle partiene på Stortinget og de fleste partiene i Norge innebærer å beholde velferdsstaten, men samtidig begrense innvandringen. Nesten alle de politiske partiene i Norge er enige om dette. Det de stort sett er uenige om er i hvor stor grad landegrensene skal være stengt for mennesker som tilfeldigvis er født utenfor.

Liberalistisk løsning

En liberalistisk republikk har derimot åpne grenser, men ingen velferdsstat. I liberalismen er det ikke akseptabelt for staten å ta eiendom fra ett individ og gi til et annet uten videre. Dermed finnes det ingen statlige støtteordninger. Snyltere og lykkejegere mister en svært viktig beveggrunn til å komme til landet, da de ikke lenger får noe “gratis”.

Innvandrere som kommer til Norge vil derfor mest sannsynlig være ærlige, arbeidsomme og ressurssterke mennesker med et ønske om å leve i fred og skape verdier. Det er utelukkende bra for Norge at skapende individer ønsker å slå seg ned her og dermed bidra til økt velstand i samfunnet.

Kriminalitet og integrering

Kriminalitet som ofte blir forbundet med innvandrergrupperinger vil minske. Arbeidsmarkedet blir langt mer fleksibelt og åpent, og sørger for økte muligheter for arbeid til personer med innvandringsbakgrunn som i dag sliter med å få seg jobb.

Innvandrerforeldre kan ikke lenger sitte hjemme og forhindre barnas integrering i det øvrige samfunnet, fordi alle må i utgangspunktet jobbe eller få seg utdanning. Innvandrere i jobb og på skole er tiltak som fremmer integrering og minsker tendenser til kriminalitet og utmelding av samfunnet.

I korte trekk innebærer fri innvandring dette: Alle, inkludert innvandrere, må jobbe for å tjene penger ettersom det ikke finnes støtteordninger fra staten. Lykkejegere drar dermed til andre land og blir erstattet av ressurssterke individer som bidrar til velstanden. Innvandrere blir en del av samfunnet og dermed integrert på en fredelig måte.

Oppsummering

Hovedpoengene i denne artikkelen er:

Liberalisme står for fri innvandring
Sosialdemokrater ønsker å bevare velferdsstaten og begrense innvandringen
Liberalister ønsker å avvikle velferdsstaten og frigi innvandringen
Når innvandrere mister støtteordninger fra staten, kan de ikke komme for å leve på andre
Isteden får staten en økning av ressurssterke innvandrere som bidrar til å øke velstanden for alle
Et fleksibelt arbeidsmarked gir jobb til flere, og dermed blir det minimalt med kriminalitet og maksimalt med integrering

Ressurser

Les også:

Liberalismens inkluderende samfunn

Vegard Ottervig — Mon, 30 Apr 2012 12:38:51 +0000

Foto: Robert Weißenberg

Liberalismen ønsker alle fredelige mennesker velkommen! Du kan til og med fortsette å leve ut akkurat ditt livssyn. Les hvordan her.

Velkommen til Liberalistan! Liberalistan er en liberalistisk, konstitusjonell republikk. Dette betyr at det er et land med en rettsstat og statlige myndigheter i form av rettsvesen, politi og militær.

Statens rolle er derfor å beskytte individers rett til å leve og rett til å være fri. I Liberalistan bor det mange ulike mennesker, men hvordan har de det? Hvordan får andre ideologier plass i en liberalistisk republikk? Er det ikke bare liberalisme og kapitalisme som er godtatt?

Dette er ikke tilfellet, og vi skal derfor se noen eksempler på hvordan ulike mennesker har det i Liberalistan.

Sosialdemokraten Jens

Jens er en svoren sosialdemokrat. Han tror på dugnad, solidaritet og hardt arbeid. Han bor i en forstad og trives med det. Han betaler også skatt med glede, sier han.

Jens er medlem av organisasjonen Sosialdemokrati AS. Det er en organisasjon der medlemmene betaler inn en viss andel av inntektene sine til hver måned, og deretter får de tilbake diverse tjenester som gratis helsevesen, skole, trygdeordninger og pensjon.

Jens var tidligere urolig for at såkalte “freeloadere” eller snyltere ville velte organisasjonen over ende. Alle som vil kan nemlig bli medlem, og hvis flesteparten bestemmer seg for å ikke jobbe på bekostning av de som arbeider, vil det gå i minus.

Sosialdemokrati AS har derimot en rekke ordninger for å forhindre at organisasjonen ikke er økonomisk bærekraftig. Medlemmer som ikke jobber må bli med i programmer regissert av NAV 2.0, som skal hjelpe til med eventuell etterutdanning og tilrettelegging i arbeidslivet. Mange av medlemmene i Sosialdemokrati AS driver butikker som er med i disse ordningene.

De som ikke er interessert i å jobbe selv om de kan, blir dessverre kastet ut av Sosialdemokrati AS. Jens har tidligere sett en slapp snylter bli kastet ut. Da han gikk lei av å gå til det lokale suppekjøkkenet, begynte han å arbeide igjen. Etter hvert ble han et anstendig menneske, syntes Jens. Likevel ble han ikke medlem av Sosialdemokrati AS igjen, noe Jens mente var synd. Men Jens vil likevel ikke tvinge noen til å være med på spleiselaget, som han kaller det.

Jens trives og deltar som frivillig når Sosialdemokrati AS driver med reklamering i sentrum av storbyen. Noen ganger verver han nye medlemmer, andre ganger ikke. Jens var også styremedlem i organisasjonen, og stemte “ja” for at den fortsatt skulle gi økonomiske bidrag til selve staten. Jens ser selvsagt hvor viktig det er med rettsvesen, politi og et forsvar av landet, men han skulle gjerne ønske at staten kunne ta på seg flere oppgaver for å sikre alle innbyggerne gratis skole og helse.

Inntil videre forsøker Jens sitt beste for å argumentere overfor fremmede hvorfor de burde bli med. Men Jens vil fremdeles ikke tvinge noen til å være med.

Nazisten Tore

Tore hater jøder. Han hater muslimer og mørkhudede mennesker også. Han vil at Liberalistan skal være for hvite, den såkalte “ariske rasen”. Men det synet er det åpenbart ikke mange andre som deler.

I sin ungdom truet Tore en familie med muslimer anonymt. De ble selvsagt redde, men naboer og lokalbefolkning slo ring rundt familien. Senere gikk Tore og en gjeng andre likesinnede til angrep på et par mørkhudede menn. Politiet kom raskt og fikk roet ned situasjonen. Tore ble arrestert og raskt dømt til flere års fengsel for overfallet basert på vitneutsagn og tekniske spor på åstedet.

Da Tore kom ut av fengselet igjen ble han møtt av en sympatisør som sa at en gruppe hadde lyst til å kjøpe opp et landområde og gjøre det “kjemisk rent for innvandrere”. Det var en god idé, syntes Tore.

Mange nazister gikk sammen og kjøpte deretter et stort landområde. Flere titalls familier fra hele landet flyttet inn, bygde hus og startet butikker og jordbruk. De gjerdet inn området og ga klar beskjed til utenforstående at det var privat og adgang forbudt. Adgang forbudt spesielt for mørkhudede, muslimer og jøder.

En gang forsøkte en gruppe venstreorienterte å bryte seg inn og angripe den “nazistiske fristaten”, men da kom politiet og fikk stanset dem.

Livet i landsbyen er for det meste rolig, og Tore kan nyte hverdagene i fred. De dyrker jordene, handler med hverandre og kommer stort sett overens. En gang ville nabogutten flytte ut av kollektivet, men fikk ikke lov. På bakgrunn av et anonymt tips kom politiet og fikk klarnet opp i saken med foreldrene. Gutten fikk deretter lov til å flytte, men aldri komme tilbake igjen.

Tore nyter livet, men syntes det kan være kjedelig i blant. Da tar han seg en tur til den multikulturelle storbyen for å kunne bli forbanna atter en gang. Når han vender hjem skriver han en sint bloggpost, før han deretter setter seg på verandaen og slapper av mens han ser på de hvite nabobarna leke.

“Like barn leker best,” tenker Tore. Og det skal han få lov til å mene.

Islamisten Arfan

Arfan er en dypt religiøs muslim. Han er medlem av en moské som også har et eget privat område hvor menigheten er bosatt. Arfan ber fem ganger om dagen, gir til veldedighet, faster når det er Ramadan og har planer om å foreta en pilegrimsreise til Mekka.

Arfan er ikke spesielt begeistret for det som kalles Vesten og deres livsstil. Han forakter homofili, rusmidler og det han mener er en dekadent livsstil og moral blant ikke-muslimer.

Innerst inne støtter Arfan væpnet kamp for å legge hele verden under islam, men holder disse meningene for seg selv. Kameraten hans Ali gjorde ikke det, og planla å importere både terrorister og bomber til Liberalistan for å ødelegge staten og opprette et islamsk kalifat. Ali ble arrestert av overvåkningspolitiet og senere dømt til en veldig lang fengselsstraff for å ha planlagt vold og terror.

Arfan er ikke interessert i å havne i fengsel, og derfor lever han så mye han kan i fred. Han liker ikke å menge seg med andre enn muslimer, men biter i det sure eplet når han er på jobb som IT-konsulent. Han syns forsåvidt kollegene er greie, men har inntil videre valgt å ikke involvere seg i livene deres, eller omvendt.

De fleste muslimene Arfan kjenner er langt mer liberale enn ham, og det irriterer ham. Hvis han hadde bestemt skulle det ha blitt andre noter! Men det gjør han altså ikke, og inntil videre har Arfan nok med å jobbe og oppdra sine små barn.

Arfan skulle gjerne ha deltatt i krig for islam og steinet homofile, men staten sørger for at denslags blitt slått hardt ned på. Så lenge han får leve i fred som praktiserende muslim, gidder han ikke å ta opp kampen. Tryggheten til barna hans er av langt større verdi.

Kommunisten Kjell

Kjell hadde aldri vært så lykkelig som den dagen da Kollektivet offisielt åpnet. Et kommunistisk paradis på jord. Her var alle like og alle skulle ha like mye å si. Endelig skulle det bli slutt på kapitalistenes utbytting av arbeiderklassen, endelig skulle alle bli frie!

Håpet var at Kollektivet skulle inspirere resten av verden. Kommunismen hadde aldri slått an helt på verdensbasis, ettersom tyranner og despoter hadde ødelagt alt i sosialismen og kommunismens navn. Kollektivet skulle bevise én gang for alle at kommunisme var mulig.

Kjell stemte mot at Kollektivet skulle gi økonomisk støtte til staten. Kommunismen støtter verken stat eller borgerskap. Men Kjell innrømmet at det var nyttig å ha politiet på plass da noen fascister prøvde å skremme innbyggerne av Kollektivet. Likevel, har man prinsipper så har man prinsipper.

Kjell har ikke beveget seg utenfor Kollektivet siden det åpnet. Han har ikke hatt behov. Her er alt han trenger: Mat, arbeid, husly og venner. Noen ganger setter innbyggerne opp teater også. Det er artig. Noen andre har derimot besøkt verden utenfor og sier at det står til som vanlig: Borgerskapet har makta og folk lar seg utnytte. Men Kjell smiler når han hører at det har blitt opprettet et par nye kollektiver. Ideene brer seg!

På et allmøte diskuterte de hvorvidt de ville forsøke væpna revolusjon eller ikke. De kom frem til at det ikke var spesielt lurt, ettersom staten garantert ville overvåke dem og arrestere dem lenge før de fikk det til. Derfor har de gått inn for full isolasjon. Noen av de andre kollektivene driver med marsjer, kampanjer og demonstrasjoner i storbyen, noe Kjell skulle ønske at Kollektivet også gjorde innimellom.

Likevel klager han ikke. Kollektivet fungerer godt inntil videre: “Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.” Kommunistene passer på å ikke drive rådrift på jorden, slik at de kan fortsette å dyrke sin egen mat. Noen bygger hus, noen syr klær og andre dyrker mat. Kjell trives best med det siste.

Oppsummering

Hovedpoengene i denne artikkelen er:

En liberalistisk republikk ønsker alle fredelige mennesker velkommen
Staten godtar derimot ikke vold eller trusler mot innbyggerne sine
Det er fullt mulig for ulike ideologier å komme overens i en slik rettsstat

Les også:

– Folket vil det!

Vegard Ottervig — Thu, 26 Apr 2012 12:27:55 +0000

Foto: Al Jazeera

Politikere vet å bruke begreper som høres flotte ut. Et av dem er “folket”. Men hvem er egentlig folket?

Vi hører og leser ofte at politikere, massemedier eller andre bruker begreper som “folket” når de skal rettferdiggjøre noe. For eksempel “folket ønsker det” eller “folket mener”.

Hvem er folket? Er det flertallet? Er det alle med stemmerett? Er det alle med statsborgerskap? Er det alle med en viss nasjonalitet? Er det alle med en viss hudfarge? Eller er det rett og slett absolutt alle?

Ikke la deg lure!

Ikke la deg lure av et begrep som “folket”. Når noen benytter seg av fraser som “folket krever forandring”, “folket har talt” eller “folket er imot dette”, er det samtidig viktig å være bevisst på at dette er et retorisk grep som skal få saken til å virke større og mer legitim enn det den egentlig er eller kan være.

Folket er alle mennesker. Og alle mennesker mener ikke det samme. Det verken kan eller vil de. Mennesker som en gruppe er ikke ensartet og har ikke en kollektiv hive mind. Vi er alle individer, og vi er alle forskjellige. One size does not fit all.

Neste gang du leser om et partibarometer eller det har vært valg, tenk over bruken av begrepet “folket”. Hvis et parti får flest stemmer, betyr ikke det at folket har valgt dem og deres allierte som ledere. Noen folk har valgt dem, men ikke folket, det vil si alle. Bruken av “folket” i slike tilfeller inkluderer heller ikke barn, papirløse flyktninger og så videre. Er ikke de en del av folket også?

Oppsummering

Hovedpoengene i denne artikkelen er:

Begrepet “folket” blir ofte brukt av politikere, massemedier og andre
Dette er et bevisst retorisk grep for å legitimere en viss sak eller synspunkt
Folket er absolutt alle mennesker
Alle mennesker mener ikke det samme
Vær oppmerksom på og bli kritisk til denne retorikken

Les også:

Naturlige rettigheter – finnes de?

Vegard Ottervig — Mon, 23 Apr 2012 11:14:46 +0000

Finnes det noe som heter naturlige rettigheter? Er ikke rettigheter bare en menneskelig konstruksjon?

Når vi snakker om rettigheter, mener vi for eksempel retten til å ytre seg eller retten til gratis skole. En rettighet kan defineres som en frihet eller et privilegium, og det eksisterer ulike kategorier av rettigheter.

Liberalister forholder seg til såkalte “negative rettigheter”. En negativ rettighet innebærer en negativ plikt for andre, det vil si at andre ikke er pliktige til å gjøre noe for at du får nyte av din rett. Dette kan for eksempel være frihet fra vold: Andre, fredelige mennesker blir ikke tvunget til å gjøre noe for at du skal leve i fred.

En positiv rettighet, derimot, betyr en positiv plikt for andre. Retten til gratis helsevesen er en positiv rettighet. Dette innebærer at andre nødvendigvis må betale for dine utgifter.

Negative rettigheter kalles også naturlige rettigheter, men hva innebærer dette? Er det ikke mennesker som har funnet på konseptet om rettigheter? Hvordan kan vi da få noe slikt fra naturen?

Å leve og å være fri

Naturgitte rettigheter er grunnleggende sett retten til å leve og retten til å være fri. Disse har vi fra naturen, mente filosofer fra opplysningstiden. Poenget med å ha en stat er å beskytte disse rettighetene, det vil si rettigheter vi allerede har, og som ingen har gitt til oss. Liberalisme går hovedsakelig ut på dette.

Historisk sett var det kongen (eller tilsvarende) som regjerte med en gudegitt myndighet. Kongens styre var derfor ansett som naturlig, og rettigheter var tillatelser fra kongen og dermed noe som var kunstige eller konstruerte.

For liberalister er retten til å leve og være fri naturlig, mens myndigheter eller stat er kunstig – institusjoner som er konstruert for å beskytte de naturlige rettighetene.

Hvorfor er det naturlig?

Hvorfor skal vi tro at det finnes naturlige rettigheter som å leve og være fri? Spør deg selv: Hva er din naturlige tilstand? Eksisterer du som et verktøy for en annen organisme, eller har du en uavhengig eksistens?

Ifølge alle fakta fra fysikk, kjemi og biologi er du en selvstendig organisme, med et organsystem som virker for å fremme ditt liv og dine interesser. Naturtilstanden er altså at du lever og er fri til å fremme ditt liv slik du vil. Derfor har du en rett til liv og frihet.

Vi er alle mennesker med fri vilje, ingen har mer rett enn andre til å bestemme over eller tvinge andre mennesker til å være verktøy for seg selv eller en større sak.

Hvis å leve og være fri er en naturlig tilstand, hva slags stat passer da best til dette? En stat som beskytter slike rettigheter, eller en stat som krenker dem?

Se også følgende video om hva rettigheter er:

Oppsummering

Hovedpoengene i denne artikkelen er:

Naturlige rettigheter er retten til liv og retten til å være fri
Dette er naturlige rettigheter fordi det er slik vår naturtilstand er
Et menneske er en separat organisme med fri vilje, og er ikke et verktøy for andre
Liberalister mener at statens oppgave er å beskytte bare naturlige rettigheter

Ressurser

Les også:

Ekte kriminalitet

Vegard Ottervig — Fri, 20 Apr 2012 11:51:16 +0000

Foto: Albert Banzon

Hva er egentlig ekte kriminalitet? Er alt som blir definert som kriminalitet i dagens samfunn virkelig kriminalitet?

Kriminalitet er noe som angår oss alle, enten vi vil det eller ikke. Ingen fredelige mennesker i samfunnet liker kriminalitet, men det kan se ut til at det ikke eksisterer konsensus om hva kriminalitet egentlig er. For noen er det kriminelt å selge alkohol i en butikk etter 20:00, mens for andre der igjen er det kriminelt å la flagget henge ute over natta. De fleste er enige om at tyveri, fysisk mishandling og drap er kriminalitet, men andre mener også at homofili, prostitusjon, narkotika og gambling også er kriminelt. Hva er egentlig kriminalitet?

Initiering av tvang

Ekte kriminalitet er handlinger som innebærer initiering av tvang mot andre mennesker. Dette er i samtlige tilfeller det samme som vold: En bevisst krenkelse fra et individ eller gruppe av et annet individ eller gruppe. Hvis noen truer med å skade deg hvis du ikke gir dem lommeboka di, da blir du og din eiendom krenket bevisst.

Hvis en gruppe med mennesker frivillig sitter og spiller poker for penger, da foregår det ingen bevisst krenkelse av noen individer. Likevel blir begge deler definert som kriminalitet i dagens samfunn. Ser du den grunnleggende forskjellen mellom de to eksemplene?

Fokus på uekte kriminalitet ødelegger

Hvis alt som ikke er ekte kriminalitet hadde blitt legalisert, det vil si å gjøre narkotikahandel, prostitusjon, gambling og så videre lovlig, ville politiet fått avsatt ressurser til å bekjempe det som virkelig er vold mot fredelige mennesker.

Hvor ofte hører vi ikke om for eksempel at tyverisaker blir henlagt, eller enda verre: at politiet ikke gjør noe med lovbruddet? For å få til en fungerende rettsstat, er det på tide å behandle voksne mennesker som voksne, og straffe de som er med på å ødelegge for andre individer.

Oppsummering

Hovedpoengene i denne artikkelen er:

Ekte kriminalitet er handlinger som innebærer initiering av tvang mot andre mennesker
Dette inkluderer drap, tyveri, ran, bedrageri, hærverk, voldtekt, trusler, frihetsberøvelse, ufrivillig legemebeskadigelse og terrorisme
Narkotikahandel, prostitusjon og gambling er i utgangspunktet fredelige relasjoner
Det er derfor ikke ekte kriminalitet

Ressurser

What You Should Know About Drug Prohibition / LearnLiberty.org

Les også:

En liberalistisk stat kan ikke dukke opp over natta

Vegard Ottervig — Mon, 16 Apr 2012 10:59:48 +0000

Hong Kong ble ikke velstående over natta. Foto: Eckhard Pecher

Et svært sentralt poeng som er viktig å ha i bakhodet når du diskuterer med liberalister, er at det samfunnet de argumenterer for ikke bare kan dukke opp i morgen.

Hong Kong rangerer øverst på Heritages indeks over de økonomisk frieste landene i verden. Hong Kong er et velstående handelssentrum, men det tok flere tiår før bystaten gikk fra å være en ordinær småby til verdensmetropolen den er i dag.

Nå er riktignok ikke Hong Kong et eksempel på ren liberalisme i praksis, men bystaten er et av de mest nærliggende eksemplene som finnes. Hvis du fortalte de som bodde der på 1950-tallet at byen ville bli et av de rikeste og fremste økonomiske stedene i verden, ville de antakelig ha ristet på hodet.

Men ting tar tid, og selv om ting ikke virker åpenbart eller gjennomførbart akkurat her og nå, er det viktig å kunne tenke abstrakt og erkjenne at en annen verden er mulig. Ikke i morgen, ikke om ett år, ikke om ti år, men kanskje det begynner å likne noe om 20-30 år.

Hvorfor kan vi ikke få liberalisme i morgen?

Mesteparten av dagens befolkning er preget av en viss type filosofi, med idealer som på mange måter er uforenelige med et fritt, liberalistisk samfunn. Vi er for eksempel vant til at altruisme, selvoppofrelse og at “staten ordner det aller meste” er dyder, mens i en liberalistisk republikk er rasjonell egoisme, personlig ansvar, respekt for andres liv og eiendom, samt frivillig samarbeid sentrale trekk.

Å implementere grunnleggende idéforandringer hos folk tar tid, og det er nettopp idéspredning liberalister først og fremst driver med i dag. Det følgende sitatet er fra filmen Inception:

What is the most resilient parasite? Bacteria? A virus? An intestinal worm? An idea. Resilient… highly contagious. Once an idea has taken hold of the brain it’s almost impossible to eradicate. An idea that is fully formed – fully understood – that sticks; right in there somewhere.

Kompensere innbyggerne

Et annet problem er de som har “investert” hele livet i velferdsstaten. De som har betalt skatter og avgifter opp gjennom livet og på den måten har inngått en slags kontrakt med staten Norge om å få visse tjenester tilbake i form av for eksempel helseordninger og pensjoner.

Disse må kompenseres på en eller annen måte under en avvikling av velferdsstaten. En idé kan være at de fortsetter å motta det de har krav på hele livet, mens nye medlemmer av velferdsstaten betaler mindre og mindre i skatter og avgifter, og på den måten har krav på færre tjenester tilbake fra staten.

Eksempel på gradvis avvikling

Et tredje problem er at umiddelbart legalisering av narkotika, gambling og prostitusjon i en “umoden” kultur kan raskt få negative konsekvenser, ettersom folk er ikke vant til å ta ansvar for eget liv ennå. Dette må løses med å spre ideer, som nevnt ovenfor.

En gradvis avvikling kan foregå på følgende måte: Hvert 5. år betaler vi 10% mindre av skatter og avgifter (i forhold til det opprinnelige utgangspunktet), mens 10% mer av økonomien blir overført fra offentlig til sivil sektor. Dermed blir samfunnet gradvis og kontrollert 100% liberalistisk i løpet av 50 år, mens rasjonelle ideer samtidig får fotfeste.

Det er viktig å merke at alle ikke må bli liberalister i et slikt samfunn. Du kan godt forbli sosialist, men med den forskjellen at du respekterer at andre mennesker ikke ønsker å være det.

Når vi først er fremme

I en liberalistisk republikk er det rom for ekstrem sosial mobilitet. Det vil nødvendigvis være konkurranse om arbeidstakere, fordi det finnes så mange entrepenører og bedrifter som ikke blir forhindret av et enormt skjemavelde og utallige reguleringer. Det vil altså være langt enklere å både få seg jobb, sparke folk, få seg ny jobb, lage sin egen arbeidsplass og så videre.

Økt effektivisering av produksjonsmåter som følge av dette gjør også at folk får mer tid til overs til å gjøre andre ting, jobbe mer med andre jobber, finne på egne jobber, finne opp nye løsninger og så videre. Mulighetene er uendelige.

Oppsummering

Hovedpoengene i denne artikkelen er:

Vi kan ikke få et liberalistisk samfunn i morgen fordi den dominerende filosofien blant folk flest er uforenelig med liberalistiske idealer
Med langsiktig idéspredning kan vi endre den rådende filosofien i befolkningen
En gradvis endring er mulig, hvor andelen skatter og avgifter synker proporsjonalt med at statlige tjenester overføres til sivil sektor

Ressurser

Les også:

Viktig å vite om liberalister

Vegard Ottervig — Sun, 15 Apr 2012 09:20:14 +0000

Foto: Giorgio Martini

Hva er det liberalister egentlig står for? Og hva står de IKKE for? Ta en titt på denne korte oversikten.

Ute på utallige debattarenaer møtes liberalister og ikke-liberalister til diskusjon. Ofte må førstnevnte forsvare seg mot påstander om liberalismen som ikke stemmer, og det er gjerne de samme misforståelsene som dukker opp gang på gang.

Denne artikkelen tar kort for seg en rekke gjengangere, slik at du raskt får et korrekt overblikk.

Liberalister står for:

Fredelig sameksistens og samarbeid
Du kan gjøre hva du vil, så lenge du ikke initierer tvang overfor andre
Frihet til å bestemme over ditt eget liv, kropp og eiendom
Hvert individ er et mål i seg selv
Ukrenkelig eiendomsrett
Veldedighet og ekte solidaritet
Rettsstatlige prinsipper
Likhet for loven, men ønsker ikke å gjøre folk like
Legalisering av narkotika, gambling og prostitusjon
Toleranse
Fritt pengesystem (for eksempel gullstandard)
Frie markeder
Fri innvandring
Fri kultur (uten statlig innblanding)
Begrenset stat (politi, militær, domstoler)
Sivile løsninger i samfunnet
Ytringsfrihet
Religionsfrihet
Rett til selvforsvar
Nulltoleranse overfor ekte kriminalitet: Drap, tyveri, ran, bedrageri, hærverk, voldtekt, trusler, frihetsberøvelse, ufrivillig legemebeskadigelse og terrorisme

Liberalister står IKKE for:

De sterkestes rett, sosialdarwinisme, at fattige skal dø
Mindretallsdiktatur
“Amerikanske tilstander”
Anarki
Imperialisme
Ressurs- og ekspansjonskriger
Frihet til å kreve ting av andre (som gratis skole, helsevesen og kultur)
Særrettigheter til enkeltindivider eller organisasjoner
Korporativisme/lobbyvirksomhet (fordeler for banker og mektige bedrifter på bekostning av alle andre)
Statlige “redningspakker” eller “bailouts” for å redde banker og næringsliv
Forsøpling og forurensning av andres eiendom
Å blindt ta side med rikinger og topper i næringslivet
Forbud av såkalte “markedsmonopoler” (det som er viktig er frivillige transaksjoner)
Irrasjonell egoisme
“Penger og profitt er alt!”
Like muligheter (men friheten til å gripe muligheter)
Forbud mot andre ideologier og filosofier (men står for forbud mot ekte kriminalitet)
Tvang av sosialister, nazister og andre inn i egne kollektiv
Tvungen militærtjeneste

Andre merknader

Enkelte argumenterer med at liberalisters ideologi vil få dyre følger for samfunnet. Ta for eksempel legalisering av alle narkotiske stoffer. Hvis staten gjør narkotika lovlig, vil det bli dyrt for helsevesenet å behandle flere narkomane og det vil bli mer kriminalitet.

Dette argumentet tar utgangspunkt i at vi har en velferdsstat, men liberalister står for en konstitusjonell republikk hvor alt unntatt politi, militær og domstoler blir behandlet av det sivile samfunnet. I en velferdsstat må alle betale en viss andel av inntekten sin til staten, slik at staten blant annet kan tilby gratis helsetjenester til alle.

Hvis narkotika uten videre hadde blitt legalisert under et slikt system, ville de stadig flere narkomane (eller tilsvarende) sine utgifter innen helse bli veltet over på alle andre. Dette er ikke mulig i en liberalistisk republikk der alle i utgangspunktet har ansvar for seg selv. Sivile helseløsninger vil koste forbrukeren direkte og basert på livsførsel, og du ville dermed få langt sterkere beveggrunn til å føre et mer ansvarlig liv enn i dag, når du bare kan la alle andre ta seg av regningen din.

Det vil med andre ord bli en radikalt annerledes økonomisk dynamikk enn den vi kjenner i dag, og “det koster samfunnet” er ikke lenger et gyldig argument.

Oppsummering

Hovedpoengene i denne artikkelen er:

Liberalister står for fredelig sameksistens og samarbeid, og frihet til å bestemme over ditt eget liv, kropp og eiendom
Liberalister står IKKE for de sterkestes rett, mindretallsdiktatur, anarki eller særrettigheter til enkeltindivider eller organisasjoner
“Det koster samfunnet” er ikke et gyldig argument