Liberalisme har alltid eksistert, det har bare gjeldt å oppdage den! Vi er alle farget av vår sanntid, og Adam Smith var også det. Han formet mye av grunnlaget for liberalisme sammen med flere andre, men var som sagt ikke konsekvent eller «ren». Poenget er uansett at «klassisk liberalisme» fort kan forstås som å godkjenne sosialistiske innslag, men det gjør som sagt ikke «vår» liberalisme.

Alle kan bli medlem av partiet så lenge de er enige med kjerneprinsippene, fint oppsummert med denne setningen fra DLFs nettside:

«Mennesker har rett til liv, til frihet, til å søke lykken, og til trygghet for sin eiendom. Statens legitimitet oppstår som følge av menneskets behov for beskyttelse av disse rettighetene. Dette er statens eneste legitime funksjon.»

Er du for eksempel sterkt imot fri innvandring eller er sterkt for at staten skal drive sykehus, er kanskje ikke DLF partiet for deg. Men det er bare å bli medlem og prøve å argumentere for slike potensielle syn, det er bra for både deg og for medlemmene.

Det som derimot er viktig er argumentasjonen. Jeg har vært dønn ærlig mot meg selv og erkjent at jeg ikke klarer å argumentere mot «så lenge du lar andre være i fred, har ingen rett til å krenke ditt liv eller eiendom». For meg er den setningen helt vanntett, og har jeg har prøvd så godt jeg kan å falsifisere den. Foreløpig har det ikke lyktes.

« Before anyone can identify anything as “gray,” one has to know what is black and what is white. In the field of morality, this means that one must first identify what is good and what is evil. And when a man has ascertained that one alternative is good and the other is evil, he has no justification for choosing a mixture. There can be no justification for choosing any part of that which one knows to be evil.»

Jeg (og antakelig alle andre) har vokst opp med lærdommen om at verden er i gråtoner, det finnes ikke ren godhet eller ren ondskap, osv. Noen av de beste filmene jeg visste om var for eksempel de som problematiserte skurkene og viste gode sider ved dem.

Men et innlegg som fikk opp øynene mine var dette på DLFs forum. Det tok noen dager eller uker før det sank skikkelig inn, men etter det har jeg egentlig vært helt enig i det som står der:

«Man kan fantasere og drive med ønsketenkning så mye man vil, men når alle fakta er tatt til etteretning og man er kommet til buns så er det likevel slik at vi lever i en svart/hvitt verden. Enten så er en ting god eller så er den ond, den kan ikke være litt av begge. Blander du litt ondskap inn i det gode, så vil det gode korrupteres og forvrenges og bli ondt. Det er det samme som å blande litt gift inn i god mat, resultatet blir ikke bra. Å blande ondt med godt vil altid gjøre ting verre og aldri gjøre ting bedre.

Å si at man har nyanseringer, er det samme som å si at man aksepterer ondskapen. Ondskapen kan kun vinne hvis man aksepterer den og/eller inngår kompromisser med den. Godhet vil kun kunne eksistrere i ren form. Så snart man innfører bare littegrann ondskap der, så vil det gode være korruptert og ikke lenger være noe godt, men noe ondt forkledd som noe godt. Og det er slik ondskapen i dag har innfiltrert verden mest effektivt. Med god hjelp naive mennesker.»

____________

Så ja, verden er i praksis i gråtoner, men det betyr ikke at det er verdt å kjempe for en «hvit» verden (hvit kun som i betydning god) (og verden kan som forklart ovenfor være i svart/hvit fra et filosofisk perspektiv).

Liberalismen har et statlig voldsmonopol, det er helt riktig. Men dette er ment for å beskytte det gode, det vil si retten til liv og retten til å leve i fred. Dette er derfor et «nødvendig onde», men det er ikke ondskap som blander seg med godheten, da den i utgangspunktet beskytter det gode og at det i det hele tatt kan eksistere.

Anarkisme har konsekvenser som gir fritt spillerom til ondskap, og er derfor en ideologi som til syvende og sist ikke støtter frihet, etter liberalisters synspunkt og forståelse.

Anarko-kapitalisme er kanskje individualistisk i idé og intensjon, men i konsekvens blir et statløst samfunn en arena for rivaliserende grupper med vilkårlige meninger – og dermed et uttrykk for kollektivisme.

Jeg skriver videre at «enhver form for statlig innblanding i fredelige relasjoner ikke kan godtas i liberalismen». Dermed er det behov for, og et legitimt grunnlag for en stat, for å beskytte fredelige relasjoner og individer.

___________

Det andre svaret ditt inneholder noen veldig spennende elementer. Jeg har ikke skrevet en artikkel om det ennå, men det må gjøres. En liberalistisk republikk som det blir argumentert for på Liberalismen.no kan gjøre nettopp det du beskriver.

Statens legitime oppgaver er militær, rettsvesen og politi. Hvis staten for eksempel mot alle odds ikke skulle klare å få inn nok donasjoner fra befolkningen til å drifte disse oppgavene, da kan representanter gå foran en domstol med et forslag (for eksempel) om en midlertidig skatt for å finansiere oppgaver som skal beskytte naturlige rettigheter (dvs individet).

Deretter må retten vurdere om det er verdt at staten kollapser slik at individer ikke lenger kan beskyttes, eller å krenke individer midlertidig for å beskytte dem mot alle andre overgrep). Når domstolen har en grunnlov om naturlige rettigheter å gå etter, da vil antakelig svaret bli å godkjenne slike tiltak midlertidig for å sikre at staten fremdeles kan beskytte individer.

Et utrolig interessant innlegg om rettsstatens checks-and-balances og måten staten kan løse slike praktiske problemer som dette på, står beskrevet i et essay hos Free State Initiative:

Open Source Republicanism.

Jeg anbefaler på det aller sterkeste å sjekke det ut! Hovedpoenget er altså at man har bevisbyrde for å innføre vold mot fredelige mennesker i en slik republikk. Er et forslag nødvendig for å sikre individets fred og frihet i det store og hele, eller ikke?

___________

Til slutt: Jeg mener at liberalisme kun kan eksistere i «ren» form, det vil si en form som utelukkende beskytter naturlige rettigheter (såkalt negativ frihet) og verner om individualismen. Jeg er fullstendig klar over at liberalisme har en bred tradisjon og historie, men dette inkluderer elementer fra kollektivisme i ulik grad. Fra liberalisme med enkelte forsiktige sosiale tiltak, til sosialliberalisme, liberalt sosialdemokrati og hippiekollektivistenes «liberale personfrihet» og «sosialistiske økonomifrihet».

Omtrent alle partier og organisasjoner i verden som kaller seg liberale eller liberalistiske blander kollektivisme inn i individualisme, men denne nettsiden står opp mot dette som ett av få unntak. Det er kanskje forvirrende, men jeg håper det går greit.

“Opplysningsfilosofen Adam Smith var for eksempel ikke konsekvent liberalistisk.” Det har kanskje noe med at liberalismen ikke eksisterte da, men Adam Smith og andre filosofer var grunnlaget for liberalismen.

“men det er viktig å presisere at partiet er åpent for alle konsekvente liberalister”

Er dere for at feks. Nasjonal Liberalister kan være medlem? Så lenge de er konsekvent liberalistiske. Eller mer moderate liberalister, som ikke er for en nattvekterstat/minarkisme?

(Beklager at jeg pirker mye, men må nesten gjøre det når det kommer til både logiske feil.)

Hvis verden er så svart hvitt som du hevder, så er ikke liberalismen for frihet. Den er for en stat, en stat har voldsmonopol uansett. Spørsmålet er om dette er legitimt eller ei, når alt kommer til alt så vil det være noen over oss som initier tvang, med andre ord: Vi lever ikke i frihet. Så anarkisme (ingen herskere) er da den (de) eneste ideologien(e) som støtter frihet.

Faktum er at verden slettes ikke er svart hvitt, det er en beklager at jeg sier det tåpelig påstand.